Hvor langt er du villig til å gå for å bli likt? Ville du tatovert deg med teksten Jeg er en marionett. Jeg går svært langt for at folk skal like meg. Jeg er overbevist om at jeg om fem år ikke kommer til å angre på denne tatoveringen? Trolig ikke. Som kjent sier et bilde mer enn tusen ord. Du ville nok gått for et motiv.
Den gang da
I min leilighet har jeg som folk flest litt veggpryd. I gamle dager var det lastebiltapet, fotballdiplomer og Iron Maiden-plakater. Etter hvert ble den ungdommelige kunsten erstattet av mer voksne motiver. Nå har alle til og med ramme. Ikke verst. Det kan godt være at dagens kunst forblir min veggpryd til jeg entrer de evige jaktmarker, men kanskje går jeg etter hvert lei trappene i Montmartre og Skeidarplakaten med fin farge. I så fall kan jeg bare bytte dem ut.
Flyktige konsepter
I følge lommelegen.no ønsker om lag halvparten å få fjernet tatoveringen etter hvert. Som kjent gir ikke tatovøren angrefrist. Så kan man hevde at det tross alt er bedre å innrømme at man har gjort noe dumt, enn å ljuge for seg selv resten av livet og tro at tribaltatoveringen er fin å ha på kroppen. Det beste hadde kanskje vært å tenkt seg om to ganger før man iførte seg et synlig bevis på hvor korttenkt man er. En liten lakmustest kan være å spørre seg om man ville hatt tatoveringen på veggen, i glass og ramme. Noe sier meg at svært få tribal-, drage- og korsryggtatoveringer hadde overlevd den testen.
En tatovering er i svært mange tilfeller en selvmotsigelse; Den er et motefenomen. Så vidt meg bekjent er moter et flyktig konsept. Hva får en person til å "hardkode" et motiv på kroppen og tro at dette er noe han/hun vil ha der resten av livet? Ville du gått rundt med en ballgenser til du entret de evige jaktmarker? Ville du hatt brystningspanel i 2011? Nettopp. Ballgenseren kan du gi til Frelsesarmeen, og veggen kan du tapesere og male i den kaffe latte-fargen som ukebladet til enhver tid sier at du skal ha. Slik fungerer moten.
Trivialitetenens overflod – nå med blekk
Hvis man som sjømann har et lite anker på overarmen, gir det ihvertfall en viss mening; Det symboliserer en viss gruppetilhørighet. Men i dag er den mest fremtrendende gruppen de som i ren forvirring lar seg forlede til å tro at mote er synonymt med selvrealisering og individualisme. På samme måte som folk føler for å kommunisere sine hverdagslige trivialiteter på Facebook og Twitter, er de fleste av dagens tatoveringer snarere et symbol på rævdilting og tanketom formidling. Identifiserer jeg med en rose? Et kinesisk tegn? Et stjernetegn?
Jeg luftet mine synspunkter på et nettforum for en stund tilbake. Det mest interessante som kom fram, var at såpass mange påsto de ikke gjorde det for å vise det fram (sic!). De gjør det for sin egen del, må vite. Det gir jo mening. Og så troverdig da gett. Never underestimate the power of denial.
Min påstand: En tatovering er et av de sterkeste symbolene på at du er kliss lik resten av den gemene motehop, som ikke ser de tynne marionettrådene som styres fra oven. De nyansene som finnes i tatoveringsverdenen, er kun en form for benektelse. Man vil jo ikke være som alle andre...
There's only one thing they can't fix
No I won't let you be misled
That's the hole in your head
Can do nothing ‘bout that
Anouk Modern world
søndag 20. november 2011
søndag 27. mars 2011
Trivialitetenes overflod
Hvis du egentlig ikke har noe å si, hvorfor må du absolutt si det?
Et Scenario: Du befinner deg på et lite teater med dine 100 beste venner. Når showet egentlig skal starte, annonseres det en 30 minutters forsinkelse. Det blir opplyst at scenen kan benyttes for de som måtte føle for det. Ordet er ditt. Ordet er fritt. Du kan snakke om akkurat det som måtte falle deg inn. Hva du kjøpte på Ikea. Det du spiste til frokost. Dagsformen.
Du ville neppe entret podiet.
Ytringsplikt
Hvorfor opphører evnen til selvkritikk så snart man mister øyekontakten med sitt publikum? I lag med andre vil de fleste la sine ytringer passere gjennom et filter (hjernen) før budskapet tiltar fonetisk karakter. For mange fungerer sosiale medier som en bypass-operasjon, der informasjonsstrømmen ledes utenom det sårt tiltrengte filteret, direkte fra hjertet til fingrene. Hjernens rolle blir degradert til kun å påse at budskapet er forståelig, samt koordinere fingerbevegelsene i henhold til touch-metoden. Hva som får voksne folk til å tro at deres frokostmeny har et snev av allmenninteresse, er ikke nødvendigvis krystallklart.
En bieffekt av moderne kommunikasjonsformer er at folks tilbøyelighet til å formidle trivialiteter med moderat underholdningsverdi, trigges. Enten det dreier seg om Facebook, Twitter eller blogger, er det mange som har noe de skulle ha sagt. Beklageligvis er det langt færre som har noe å si.
I debatten som fulgte i kjølvannet av karikaturtegningene, ble det fra nøkternt hold påpekt at man hadde ytringsfrihet - ikke ytringsplikt. Så treffende kan det altså formuleres. I tråd med kvantitetssamfunnets karakter, er det åpenbart ingen grense for mengden. Kvaliteten og substansen, derimot... Men det må vel ut. Det bare må ut!
Svada anno tjue elleve
Jeg undres på hva folk gjorde for 30 år siden, da man ennå ikke med den største letthet kunne spre sine banale budskap. Hadde all svadaen vært iboende, ville folk rett og slett eksplodert som følge av innestengt materie. Jeg erindrer ingen episoder fra barndommen der folk stilte seg opp i gågata for å proklamere sitt syn på Sorbits og Pat Sharp. Kanskje skrev folk ned sine tanker i en dagbok. Kanskje snakket man mer med katten. Kjære pusen min. I dag spiste jeg verdens beste kanelbolle på bakeriet. Kattens tankeboble ville nok uttrykt veeldig interessant - husket du å kjøpe Kitekat?
I påvente av sosiale medier leste man kanskje sci-fi-romaner der det fremtidige paradigmeskiftet ble skissert. - Vår tid vil komme, tenkte de. – Trivialitetens tid vil komme. Inntil nylig måtte de holde kjeft. Det må ha vært en selsom opplevelse. Nå tar de imidlertid igjen det tapte, noe svada anno tjue elleve er et synlig bevis på.
Meninger på billigsalg & VM i liking
Symptomatisk for trivialitetens overflod er all likingen (på Facebook og andre steder med like-knapper). Hvor mye kan man egentlig like av så lite før ordet like helt mister sin mening? Jeg tror vi nærmer oss. Vi er kun et museklikk fra å mene noe. Har det blitt for enkelt å ha en mening? Må vi absolutt mene noe hele tiden?
Tenk om vi hadde vært programmert med en grense for hvor mange meninger vi kunne ha per dag. Tenk om vi ikke hadde vært i stand til å mene noe uten at meningene måtte begrunnes. Tenk om folk som meldte seg på i hylekoret for at Maria Amelie skulle få bli, eller som gnåler om at bensinen er så dyr, kunne begrunne sine standpunkter.
Når Ola poster et resymé fra dagens frokost og supplerer med et mobilbilde av en nedsnødd hekk i hagen, og folk trykker på like-knappen, er det da ironisk ment? Jeg undres.
- Er’e noe å mase om?
Å tegne de helt store skremmebildene på bakgrunn av hva trivialitetens disipler formidler via hurtige kanaler, blir kanskje litt drøyt. Men jeg tillater meg å spørre om ikke den utbredte selvforherligelsen og formidling av svada kanskje går på bekostning av det å ha en noenlunde grei bakkekontakt og ditto gangsyn.
Rapport fra Lykkeland
Et Scenario: Du befinner deg på et lite teater med dine 100 beste venner. Når showet egentlig skal starte, annonseres det en 30 minutters forsinkelse. Det blir opplyst at scenen kan benyttes for de som måtte føle for det. Ordet er ditt. Ordet er fritt. Du kan snakke om akkurat det som måtte falle deg inn. Hva du kjøpte på Ikea. Det du spiste til frokost. Dagsformen.
Du ville neppe entret podiet.
Ytringsplikt
Hvorfor opphører evnen til selvkritikk så snart man mister øyekontakten med sitt publikum? I lag med andre vil de fleste la sine ytringer passere gjennom et filter (hjernen) før budskapet tiltar fonetisk karakter. For mange fungerer sosiale medier som en bypass-operasjon, der informasjonsstrømmen ledes utenom det sårt tiltrengte filteret, direkte fra hjertet til fingrene. Hjernens rolle blir degradert til kun å påse at budskapet er forståelig, samt koordinere fingerbevegelsene i henhold til touch-metoden. Hva som får voksne folk til å tro at deres frokostmeny har et snev av allmenninteresse, er ikke nødvendigvis krystallklart.
En bieffekt av moderne kommunikasjonsformer er at folks tilbøyelighet til å formidle trivialiteter med moderat underholdningsverdi, trigges. Enten det dreier seg om Facebook, Twitter eller blogger, er det mange som har noe de skulle ha sagt. Beklageligvis er det langt færre som har noe å si.
I debatten som fulgte i kjølvannet av karikaturtegningene, ble det fra nøkternt hold påpekt at man hadde ytringsfrihet - ikke ytringsplikt. Så treffende kan det altså formuleres. I tråd med kvantitetssamfunnets karakter, er det åpenbart ingen grense for mengden. Kvaliteten og substansen, derimot... Men det må vel ut. Det bare må ut!
Svada anno tjue elleve
Jeg undres på hva folk gjorde for 30 år siden, da man ennå ikke med den største letthet kunne spre sine banale budskap. Hadde all svadaen vært iboende, ville folk rett og slett eksplodert som følge av innestengt materie. Jeg erindrer ingen episoder fra barndommen der folk stilte seg opp i gågata for å proklamere sitt syn på Sorbits og Pat Sharp. Kanskje skrev folk ned sine tanker i en dagbok. Kanskje snakket man mer med katten. Kjære pusen min. I dag spiste jeg verdens beste kanelbolle på bakeriet. Kattens tankeboble ville nok uttrykt veeldig interessant - husket du å kjøpe Kitekat?
I påvente av sosiale medier leste man kanskje sci-fi-romaner der det fremtidige paradigmeskiftet ble skissert. - Vår tid vil komme, tenkte de. – Trivialitetens tid vil komme. Inntil nylig måtte de holde kjeft. Det må ha vært en selsom opplevelse. Nå tar de imidlertid igjen det tapte, noe svada anno tjue elleve er et synlig bevis på.
Meninger på billigsalg & VM i liking
Symptomatisk for trivialitetens overflod er all likingen (på Facebook og andre steder med like-knapper). Hvor mye kan man egentlig like av så lite før ordet like helt mister sin mening? Jeg tror vi nærmer oss. Vi er kun et museklikk fra å mene noe. Har det blitt for enkelt å ha en mening? Må vi absolutt mene noe hele tiden?
Tenk om vi hadde vært programmert med en grense for hvor mange meninger vi kunne ha per dag. Tenk om vi ikke hadde vært i stand til å mene noe uten at meningene måtte begrunnes. Tenk om folk som meldte seg på i hylekoret for at Maria Amelie skulle få bli, eller som gnåler om at bensinen er så dyr, kunne begrunne sine standpunkter.
Når Ola poster et resymé fra dagens frokost og supplerer med et mobilbilde av en nedsnødd hekk i hagen, og folk trykker på like-knappen, er det da ironisk ment? Jeg undres.
- Er’e noe å mase om?
Å tegne de helt store skremmebildene på bakgrunn av hva trivialitetens disipler formidler via hurtige kanaler, blir kanskje litt drøyt. Men jeg tillater meg å spørre om ikke den utbredte selvforherligelsen og formidling av svada kanskje går på bekostning av det å ha en noenlunde grei bakkekontakt og ditto gangsyn.
Rapport fra Lykkeland
søndag 12. desember 2010
Nettdating og villedende markedsføring
A(H1N1)-pandemien tok aldri helt av. Imidlertid har et annet onde slått ut i full skala. Viruset, som gis gode levekår i segmentet for kontaktsøkende, bærer det smukke navnet K(lisje1e). Det synes å hemme kreativiteten, samt svekke graden av ærlighet og selvinnsikt.
Klisjéhåndboken
I min ungdom ble jeg utsatt for mang en romantisk impuls fra amerikanske filmer, de fleste med happy ending. Så nå går jeg rundt og mener at det er noe som mangler. Jeg har derfor en profil på Møteplassen – ett av flere nettdatingssteder. I jakten på min bedre halvdel har jeg lest svært mange profiltekster. Det generelle inntrykket som fester seg er lite flatterende. Den vanligste fremgangsmåten synes å være å smøre tjukt på med superlativer hentet fra K(lisje1e)-håndboken med undertittelen Profiltekster for dummies: Hvordan skrive en profil full av svada.
Eurofiske Eli
Vi har alle møtt noen ekte solstråler i vårt liv – folk med en utstråling og et blidt åsyn som gjør at vi undres hvor de tar det fra. Disse solstrålene er dog unntaket, ikke regelen. Jorden kaller: Du er høyst sannsynlig en av mange som ”bare” er normalt blid og ditto omgjengelig. Det er for øvrig godt nok – slapp av! Ved å sette disse sukkersøte og positivt ladede merkelappene på deg selv, bidrar du til at det går inflasjon i begrepene.
Euforiske Eli vet å smøre tjukt på. Hun er trolig en storforbruker av smileys, og hennes favorittslagord er utvilsomt Carpe diem. Eli er en typisk ambassadør for uærlig svada. I redsel for å skremme bort en euforisk Einar, kjører hun på med uærlige superlativer, gjerne i versals form. Humor og selvironi er i følge Eli dyder, men profilen hennes er fri for begge deler. Hun markedsfører en permanent, opphøyd sinnstilstand man normalt trenger reseptbelagte legemidler for å oppnå.
Hei , hyggelig du stakk innom.
Jeg er en utadvent, positiv og GLAD jente på 30vintre :)
Våkner opp med smil om munnen og er nesten alltid i godt humør (neida.. ikke for godt til å være sant.. ;) Jeg har humoristisk sans og en god porsjon selvironi.. noe jeg også setter stor pris på hos andre. (...)
(”Eli”, 30)
At Eli ikke skriver at hun også er sprudlende – en svært velbrukt merkelapp - må bero på en forglemmelse.
Supre Siri
Nå finnes det riktignok en viss kulturell konsensus hva menneskelige egenskaper angår. Miss World er vel pen og en rakettforsker oppegående. Hvorvidt du scorer høyt på ytre og indre subjektive egenskaper, er uansett opp til andre å bedømme. I hvor stor grad burde man vise at man faktisk besitter de egenskaper man påberoper seg? Går det an å skrive en gørr kjedelig profil og si man er humoristisk og kreativ? Kan man skrive at man er oppegående uten å samtidig være i stand til å skrive noe annet enn floskler? Tydeligvis.
Supre Siri har tilsynelatende god selvtillit. I kombinasjon med noen studiepoeng har dette gitt henne god tro på seg selv. Hun er pen både innvendig og utvendig, påstår hun, og til tross for at hun følger en oppskrift som ni av ti benytter, er hun en individualist.
Jeg er en søt jente, Reflektert og tenkende. Veldig bli og positiv Ikke optatt av materielle verdier, men liker å ha det fint rundt meg, er vel litt individualist. Er et varmt, humoristisk og spennende menneske, et naturbarn som bor i byen og trives best med det. (...)
(”Siri”, 32)
Øvrige floskler
Å være utadvendt er åpenbart svært utbredt. Legger man den gjengse profiltekst til grunn, er vi en nasjon av ekstroverte individer. Svært mange har bein i nesa og beina godt plantet på landjorda. Ingen nevner brusken, og den svært oppløftede sinnsstemningen er neppe forenlig med nevnte bakkekontakt. Mange er smarte og oppegående uten at de etterlater et slikt inntrykk. Hadde verden vært styrt av den gjengse kontaktsøkende kvinne, ville krig vært avskaffet, for makan til snille mennesker skal man lete lenge etter. Glimt i øyet er det mange som har, ofte gjemt bak et par solbriller som dekker halve trynet.
Helgarderinger
I sin higen etter å score billige poeng går ikke Eli og Siri av veien for å helgardere. De vil så veldig gjerne fremstå best mulig, at de tar i bruk alle virkemidler, derav også helgarderinger. Ved å sette på trykk alle sprudlesuperlativene som er å oppdrive, har de forsåvidt levert inn en Lottokupong den lokale tippekommisjonæren neppe ville godkjent.
I tillegg trener de gjerne en god del, men er ikke treningsnarkomane. De er ikke materialister, men liker å ha det fint rundt seg. De er heller ikke pertentlige, men liker å ha det ryddig. (Skulle de råke til å diskutere politikk, vil man trolig kunne høre ”Jeg er ikke rasist, men...”.)
Kommunikasjon er som kjent tidvis et C-moment. Ettersom Eli og Siri selv er noviser på området, tar de også for gitt at leseren er det samme. Hvem vet – kanskje vil Einar tro de er noen fanatiske treningsnarkomane hvis han leser at de trener spinning tre ganger i uken. Det må de for all del unngå. Oddsen for å tiltrekke seg Einar må holdes lavest mulig.
Hva med denne? Jeg er snill, glad, lattermild, alvorlig, leken.'Trives med venner, men også alene.
Paradoksene
Jeg undres hvorfor disse damene er single. Hvis de er så supre som de utgir seg for å være, ville de vært i stand til å finne en kvalitetspartner for et langvarig forhold. Hvem ville forresten gjort det slutt med et sånt supermenneske? Ikke jeg! Vi har altså en gjeng med søte, utadvendte, positive, humoristiske og over gjennomsnittlig smarte kvinner som stadig mislykkes i kjærlighet. Jeg overlater til de reflekterte kvinnene å forklare dette åpenbare paradokset.
På Møteplassens egne tips-sider står det å lese at 40% mener ærlighet er viktigst for å lykkes med nettdating.
Av 1516 spurte, henholdsvis 860 menn og 656 kvinner, svarte 88% av mennene og 90% av kvinnene avkreftende på spørsmålet Pynter du på sannheten om deg selv når du nettdater?.
På spørsmålet Har du blitt skuffet over din dates utseende når dere har møtt hverandre IRL?, svarer 57% av mennene og 58% av kvinnene bekreftende.
Når drømmebildet falmer
Hva tror dere skjer, Eli og Siri, når sannheten kommer for en dag? Hva tror dere Einar gjør når spenningen avtar og drømmebildet dere har skapt, falmer? Når han finner ut at dere ”bare” er ordinære kvinner? Når det viser seg at dere er like morgengretne som han selv, at deres humoristiske sans kanskje ikke var det helt store, at selvironien ikke strekker seg lengre enn å stryke egne klær? Og at dere ikke er mer utadvendte enn gjennomsnittet? Muligens går Einar lei og takker for seg. Å dumpe en kvinne som er kretsmester i hvite løgner gir tross alt ikke samme bismak som hvis man hadde respektert henne i utgangspunktet. Deretter logger Einar seg på nettet og starter søket etter en ny kvinne som ved hjelp av villedende markedsføring klarer å fenge ham. Ringen er sluttet. En ny begynner om litt.
Det er kanskje ikke så rart at man får noen dårlige nettdatingserfaringer når man bereder grunnen med uærlighet. Eli og Siri diskuterer gjerne menn som utgir seg for å være noe annet enn det de er. De har selvsagt møtt på noen uærlige sjeler, vel uvitende om at de samtidig har møtt seg selv i døra. Etter ti mislykkede dater med en person som ikke matcher, begynner man å skylde på det motsatte kjønn, og kanskje hele nettdatingskonseptet. At man ved å tegne et drømmebilde (som man ikke klarer å leve opp til) selv er roten til det onde, blir en erkjennelse som sitter langt inne.
Ærlighet og selvinnsikt
Fra tid til annen dukker det opp profiler der personen bak faktisk vet hva hun snakker om. Det er litt trist at selvinnsikt og/eller ærlighet er såpass sjelden vare at man skiller seg ut ved rett og slett å være seg selv. Blant flere gode kandidater husker jeg best denne innledningen:
Jeg er en nokså vanlig kvinne som søker en nokså vanlig mann – som bare skiller seg ut ved at han i mine øyne er enestående og helt spesiell.
Mine interesser er (...)
Ved å skrive at hun er en del av majoriteten, viser "frk. Ordinær” at hun faktisk besitter noen av de egenskapene vi ser etter i en partner.
Noen utvalgte gullkorn
Kvinne, 40:
Hei, hyggelig at du er innom min profil. Send meg noen ord og vi kan snakke og bli bedre kjent.
På hvilket grunnlag skal jeg sende en melding?
Kvinne, 39:
Jeg har ett veldig godt humør, og ler lett. Mange sier jeg har en veldig smittende latter......
I tillegg til det ene gode humøret har hun sikkert flere i bakhånd. At latteren smitter like lett som K(lisje1e), tviler jeg litt på.
Kvinne, 38:
Hei, jeg er en blid og glad jente som gjerne vil møte en å dele livet med.
Ai-ai-ai! Hvordan forventer du å tiltrekke deg menn ved kun å benytte deg av blid- og glad-floskelen? Har du ikke skjønt det? Du må bruke mange flere superlativer. Du må velge alle! Særs urutinert, frøken.
Kvinne, 39
Jeg er ei positiv, blid, omsorgsfull, morsom og mentalt sterk jente. :-)
Mentalt sterk? Det kan sikkert komme godt med når Einar dumper deg for 4. gang.
Kvinne, 37:
Her har du en jente (....noen ganger Kvinne...) som setter pris på å le så tårene triller og som er oppegående, uhøytidelig og positiv.
Påse for all del at du drikker mye vann, slik at du opprettholder en god væskebalanse. Slik utagerende lattervirksomhet kan fort føre til dehydrering.
Skjerpings
Jeg våger påstanden at de aller fleste negative nettdatingserfaringer er selvforskyldte. Legger man lite flid i sin egen profil og deretter følger opp med tanketom korrespondanse, er det en viss sjanse for at de menn man råker ut for er like elegante som ens egen profil.
Å lese bruksanvisningen er alltid en bra start. Videre kan det være greit å ikke skryte på seg mer enn hva man har belegg for. Skriv hva du gjør, hva du liker og hva du tror på, så kan leseren gjøre seg opp sine egne meninger. Å forsøke å overbevise leseren ved hjelp av tanketomme floskler er neppe en god start.
Kort oppsummert: Skjerpings!
PS!
Av naturlige årsaker leser jeg ikke menns profiler. Jeg velger allikevel å tro at menn er akkurat like uærlige og tanketomme i sin nettadferd som ovennevnte kvinner. For de som eventuelt måtte bli indignerte på vegne av kvinnestanden, kan jeg røpe at det er en avsporing.
Klisjéhåndboken
I min ungdom ble jeg utsatt for mang en romantisk impuls fra amerikanske filmer, de fleste med happy ending. Så nå går jeg rundt og mener at det er noe som mangler. Jeg har derfor en profil på Møteplassen – ett av flere nettdatingssteder. I jakten på min bedre halvdel har jeg lest svært mange profiltekster. Det generelle inntrykket som fester seg er lite flatterende. Den vanligste fremgangsmåten synes å være å smøre tjukt på med superlativer hentet fra K(lisje1e)-håndboken med undertittelen Profiltekster for dummies: Hvordan skrive en profil full av svada.
Eurofiske Eli
Vi har alle møtt noen ekte solstråler i vårt liv – folk med en utstråling og et blidt åsyn som gjør at vi undres hvor de tar det fra. Disse solstrålene er dog unntaket, ikke regelen. Jorden kaller: Du er høyst sannsynlig en av mange som ”bare” er normalt blid og ditto omgjengelig. Det er for øvrig godt nok – slapp av! Ved å sette disse sukkersøte og positivt ladede merkelappene på deg selv, bidrar du til at det går inflasjon i begrepene.
Euforiske Eli vet å smøre tjukt på. Hun er trolig en storforbruker av smileys, og hennes favorittslagord er utvilsomt Carpe diem. Eli er en typisk ambassadør for uærlig svada. I redsel for å skremme bort en euforisk Einar, kjører hun på med uærlige superlativer, gjerne i versals form. Humor og selvironi er i følge Eli dyder, men profilen hennes er fri for begge deler. Hun markedsfører en permanent, opphøyd sinnstilstand man normalt trenger reseptbelagte legemidler for å oppnå.
Hei , hyggelig du stakk innom.
Jeg er en utadvent, positiv og GLAD jente på 30vintre :)
Våkner opp med smil om munnen og er nesten alltid i godt humør (neida.. ikke for godt til å være sant.. ;) Jeg har humoristisk sans og en god porsjon selvironi.. noe jeg også setter stor pris på hos andre. (...)
(”Eli”, 30)
At Eli ikke skriver at hun også er sprudlende – en svært velbrukt merkelapp - må bero på en forglemmelse.
Supre Siri
Nå finnes det riktignok en viss kulturell konsensus hva menneskelige egenskaper angår. Miss World er vel pen og en rakettforsker oppegående. Hvorvidt du scorer høyt på ytre og indre subjektive egenskaper, er uansett opp til andre å bedømme. I hvor stor grad burde man vise at man faktisk besitter de egenskaper man påberoper seg? Går det an å skrive en gørr kjedelig profil og si man er humoristisk og kreativ? Kan man skrive at man er oppegående uten å samtidig være i stand til å skrive noe annet enn floskler? Tydeligvis.
Supre Siri har tilsynelatende god selvtillit. I kombinasjon med noen studiepoeng har dette gitt henne god tro på seg selv. Hun er pen både innvendig og utvendig, påstår hun, og til tross for at hun følger en oppskrift som ni av ti benytter, er hun en individualist.
Jeg er en søt jente, Reflektert og tenkende. Veldig bli og positiv Ikke optatt av materielle verdier, men liker å ha det fint rundt meg, er vel litt individualist. Er et varmt, humoristisk og spennende menneske, et naturbarn som bor i byen og trives best med det. (...)
(”Siri”, 32)
Øvrige floskler
Å være utadvendt er åpenbart svært utbredt. Legger man den gjengse profiltekst til grunn, er vi en nasjon av ekstroverte individer. Svært mange har bein i nesa og beina godt plantet på landjorda. Ingen nevner brusken, og den svært oppløftede sinnsstemningen er neppe forenlig med nevnte bakkekontakt. Mange er smarte og oppegående uten at de etterlater et slikt inntrykk. Hadde verden vært styrt av den gjengse kontaktsøkende kvinne, ville krig vært avskaffet, for makan til snille mennesker skal man lete lenge etter. Glimt i øyet er det mange som har, ofte gjemt bak et par solbriller som dekker halve trynet.
Helgarderinger
I sin higen etter å score billige poeng går ikke Eli og Siri av veien for å helgardere. De vil så veldig gjerne fremstå best mulig, at de tar i bruk alle virkemidler, derav også helgarderinger. Ved å sette på trykk alle sprudlesuperlativene som er å oppdrive, har de forsåvidt levert inn en Lottokupong den lokale tippekommisjonæren neppe ville godkjent.
I tillegg trener de gjerne en god del, men er ikke treningsnarkomane. De er ikke materialister, men liker å ha det fint rundt seg. De er heller ikke pertentlige, men liker å ha det ryddig. (Skulle de råke til å diskutere politikk, vil man trolig kunne høre ”Jeg er ikke rasist, men...”.)
Kommunikasjon er som kjent tidvis et C-moment. Ettersom Eli og Siri selv er noviser på området, tar de også for gitt at leseren er det samme. Hvem vet – kanskje vil Einar tro de er noen fanatiske treningsnarkomane hvis han leser at de trener spinning tre ganger i uken. Det må de for all del unngå. Oddsen for å tiltrekke seg Einar må holdes lavest mulig.
Hva med denne? Jeg er snill, glad, lattermild, alvorlig, leken.'Trives med venner, men også alene.
Paradoksene
Jeg undres hvorfor disse damene er single. Hvis de er så supre som de utgir seg for å være, ville de vært i stand til å finne en kvalitetspartner for et langvarig forhold. Hvem ville forresten gjort det slutt med et sånt supermenneske? Ikke jeg! Vi har altså en gjeng med søte, utadvendte, positive, humoristiske og over gjennomsnittlig smarte kvinner som stadig mislykkes i kjærlighet. Jeg overlater til de reflekterte kvinnene å forklare dette åpenbare paradokset.
På Møteplassens egne tips-sider står det å lese at 40% mener ærlighet er viktigst for å lykkes med nettdating.
Av 1516 spurte, henholdsvis 860 menn og 656 kvinner, svarte 88% av mennene og 90% av kvinnene avkreftende på spørsmålet Pynter du på sannheten om deg selv når du nettdater?.
På spørsmålet Har du blitt skuffet over din dates utseende når dere har møtt hverandre IRL?, svarer 57% av mennene og 58% av kvinnene bekreftende.
Når drømmebildet falmer
Hva tror dere skjer, Eli og Siri, når sannheten kommer for en dag? Hva tror dere Einar gjør når spenningen avtar og drømmebildet dere har skapt, falmer? Når han finner ut at dere ”bare” er ordinære kvinner? Når det viser seg at dere er like morgengretne som han selv, at deres humoristiske sans kanskje ikke var det helt store, at selvironien ikke strekker seg lengre enn å stryke egne klær? Og at dere ikke er mer utadvendte enn gjennomsnittet? Muligens går Einar lei og takker for seg. Å dumpe en kvinne som er kretsmester i hvite løgner gir tross alt ikke samme bismak som hvis man hadde respektert henne i utgangspunktet. Deretter logger Einar seg på nettet og starter søket etter en ny kvinne som ved hjelp av villedende markedsføring klarer å fenge ham. Ringen er sluttet. En ny begynner om litt.
Det er kanskje ikke så rart at man får noen dårlige nettdatingserfaringer når man bereder grunnen med uærlighet. Eli og Siri diskuterer gjerne menn som utgir seg for å være noe annet enn det de er. De har selvsagt møtt på noen uærlige sjeler, vel uvitende om at de samtidig har møtt seg selv i døra. Etter ti mislykkede dater med en person som ikke matcher, begynner man å skylde på det motsatte kjønn, og kanskje hele nettdatingskonseptet. At man ved å tegne et drømmebilde (som man ikke klarer å leve opp til) selv er roten til det onde, blir en erkjennelse som sitter langt inne.
Ærlighet og selvinnsikt
Fra tid til annen dukker det opp profiler der personen bak faktisk vet hva hun snakker om. Det er litt trist at selvinnsikt og/eller ærlighet er såpass sjelden vare at man skiller seg ut ved rett og slett å være seg selv. Blant flere gode kandidater husker jeg best denne innledningen:
Jeg er en nokså vanlig kvinne som søker en nokså vanlig mann – som bare skiller seg ut ved at han i mine øyne er enestående og helt spesiell.
Mine interesser er (...)
Ved å skrive at hun er en del av majoriteten, viser "frk. Ordinær” at hun faktisk besitter noen av de egenskapene vi ser etter i en partner.
Noen utvalgte gullkorn
Kvinne, 40:
Hei, hyggelig at du er innom min profil. Send meg noen ord og vi kan snakke og bli bedre kjent.
På hvilket grunnlag skal jeg sende en melding?
Kvinne, 39:
Jeg har ett veldig godt humør, og ler lett. Mange sier jeg har en veldig smittende latter......
I tillegg til det ene gode humøret har hun sikkert flere i bakhånd. At latteren smitter like lett som K(lisje1e), tviler jeg litt på.
Kvinne, 38:
Hei, jeg er en blid og glad jente som gjerne vil møte en å dele livet med.
Ai-ai-ai! Hvordan forventer du å tiltrekke deg menn ved kun å benytte deg av blid- og glad-floskelen? Har du ikke skjønt det? Du må bruke mange flere superlativer. Du må velge alle! Særs urutinert, frøken.
Kvinne, 39
Jeg er ei positiv, blid, omsorgsfull, morsom og mentalt sterk jente. :-)
Mentalt sterk? Det kan sikkert komme godt med når Einar dumper deg for 4. gang.
Kvinne, 37:
Her har du en jente (....noen ganger Kvinne...) som setter pris på å le så tårene triller og som er oppegående, uhøytidelig og positiv.
Påse for all del at du drikker mye vann, slik at du opprettholder en god væskebalanse. Slik utagerende lattervirksomhet kan fort føre til dehydrering.
Skjerpings
Jeg våger påstanden at de aller fleste negative nettdatingserfaringer er selvforskyldte. Legger man lite flid i sin egen profil og deretter følger opp med tanketom korrespondanse, er det en viss sjanse for at de menn man råker ut for er like elegante som ens egen profil.
Å lese bruksanvisningen er alltid en bra start. Videre kan det være greit å ikke skryte på seg mer enn hva man har belegg for. Skriv hva du gjør, hva du liker og hva du tror på, så kan leseren gjøre seg opp sine egne meninger. Å forsøke å overbevise leseren ved hjelp av tanketomme floskler er neppe en god start.
Kort oppsummert: Skjerpings!
PS!
Av naturlige årsaker leser jeg ikke menns profiler. Jeg velger allikevel å tro at menn er akkurat like uærlige og tanketomme i sin nettadferd som ovennevnte kvinner. For de som eventuelt måtte bli indignerte på vegne av kvinnestanden, kan jeg røpe at det er en avsporing.
mandag 15. november 2010
Fiktiv selvstendighet
Fluefiske på barmark
Det er et par år siden nå. En kollega entret kontoret mitt ikledd en type fottøy jeg til da trodde var forbeholdt fluefiskere i ymse lakseelver, fremfor damer i 40-årene. Vi snakker om støvletter, av typen høy/lang. - Nå har det gått for langt, tenkte jeg, og skottet ned på Mjøsa. – Kanskje har hun tenkt seg en tur ned for å prøve den nye fluestangen; Støvlettene hadde klare likhetstrekk med vadere, men noe sa meg at dama ikke var i besittelse av en fluestang.
Du skal
Moter er et interessant fenomen. Kjedelig og tidvis pinlig i formen. Langt mer interessant på det psykologiske plan. Når man observerer den gjengse moteløve, er det lett å tenke sitt om servilitet, selvstendighet og hvorledes den frie vilje går hånd i hånd med begreper som paradoks og ironi. Ordet ”skal” forekommer ofte i moteverdenen. Slik skal du kle deg i 2010. Slik skal gutta gå kledd denne høsten. Slik skal du flette håret i høst.
Og individet? Det lystrer.
Vivian wannabies
For tjue år siden fikk Julia Roberts sitt gjennombrudd i filmen Pretty woman. Ikledd støvletter av det høye slaget spilte hun den prostituerte Vivian Ward. Tjue år senere labber mang en frøken rundt med sorte vadere à la Wards, og man kan saktens lure på om damene har en luguber bi-inntekstkilde. Men, det er nok bare Cat woman som lurer i kulissene.
Med tanke på de mange kvinner med skinn og lær til knærne, og kanskje enda litt lengre, er det åpenbart at de nedre ekstremiteter er en av kvantitetssamfunnet tydeligste markører. Vi har pipestilkene som bader rundt i alt for store støvletter, de mer korpulente som truer med å sprenge sømmene hvert øyeblikk, og damene som går skotøyet så skjevt at man får lyst til å opplyse om at det finnes noe som heter ortopeder. Må ha det, bare må ha det? Tydeligvis.
Snøjoggere, som jeg brukte på det tidlige åttitallet og som man ville tro kun var å se på mimrefester , har fått sin renessanse.
Gummistøvler, som moteløvene vel i utgangspunktet assosierte med folk i kjeledress og Felleskjøpet-caps, er vanlig fottøy.
Shortslignende bukser er også å se i motebildet. Dette henger kanskje sammen med nevnte støvlettmote. Det vil tross alt være bortkastede penger å kjøpe en hel bukse hvis halvparten uansett er stappet ned i støvlettene. Kom ikke her og si at moteløvene ikke er fornuftige!
Fiktiv selvstendighet
Hver gang jeg tusler i kjølvannet av en av moteindustriens mange disipler, funderer jeg på hvorvidt vedkommende er bevisst sin rolle som konsument. Hva er deres holdning til individets såkalte frihet, og hvordan forholder de seg til såkalte moralister? Vil moteløvene finne seg i å bli fortalt hvordan de skal leve sine liv?
Markedet er genialt. Det skal det ha. Å overbevise folk om at de handler ut fra egen fri vilje mens de i virkeligheten er marionetter med fiktiv autonomitet, er en bragd det bare er å ta av seg hatten for. Enten det er snakk om datalagring, kristenkonservativ moralisme eller fedrekvoter, jamres det fælt om at individets frihet står på spill. Man skal ha seg frabedt å bli styrt. Samtidig blar man gjennom siste instruks fra Jan Thomas & Co. og planlegger neste innkjøp. Frivillig? Selvsagt.
Det er et par år siden nå. En kollega entret kontoret mitt ikledd en type fottøy jeg til da trodde var forbeholdt fluefiskere i ymse lakseelver, fremfor damer i 40-årene. Vi snakker om støvletter, av typen høy/lang. - Nå har det gått for langt, tenkte jeg, og skottet ned på Mjøsa. – Kanskje har hun tenkt seg en tur ned for å prøve den nye fluestangen; Støvlettene hadde klare likhetstrekk med vadere, men noe sa meg at dama ikke var i besittelse av en fluestang.
Du skal
Moter er et interessant fenomen. Kjedelig og tidvis pinlig i formen. Langt mer interessant på det psykologiske plan. Når man observerer den gjengse moteløve, er det lett å tenke sitt om servilitet, selvstendighet og hvorledes den frie vilje går hånd i hånd med begreper som paradoks og ironi. Ordet ”skal” forekommer ofte i moteverdenen. Slik skal du kle deg i 2010. Slik skal gutta gå kledd denne høsten. Slik skal du flette håret i høst.
Og individet? Det lystrer.
Vivian wannabies
For tjue år siden fikk Julia Roberts sitt gjennombrudd i filmen Pretty woman. Ikledd støvletter av det høye slaget spilte hun den prostituerte Vivian Ward. Tjue år senere labber mang en frøken rundt med sorte vadere à la Wards, og man kan saktens lure på om damene har en luguber bi-inntekstkilde. Men, det er nok bare Cat woman som lurer i kulissene.
Med tanke på de mange kvinner med skinn og lær til knærne, og kanskje enda litt lengre, er det åpenbart at de nedre ekstremiteter er en av kvantitetssamfunnet tydeligste markører. Vi har pipestilkene som bader rundt i alt for store støvletter, de mer korpulente som truer med å sprenge sømmene hvert øyeblikk, og damene som går skotøyet så skjevt at man får lyst til å opplyse om at det finnes noe som heter ortopeder. Må ha det, bare må ha det? Tydeligvis.
Snøjoggere, som jeg brukte på det tidlige åttitallet og som man ville tro kun var å se på mimrefester , har fått sin renessanse.
Gummistøvler, som moteløvene vel i utgangspunktet assosierte med folk i kjeledress og Felleskjøpet-caps, er vanlig fottøy.
Shortslignende bukser er også å se i motebildet. Dette henger kanskje sammen med nevnte støvlettmote. Det vil tross alt være bortkastede penger å kjøpe en hel bukse hvis halvparten uansett er stappet ned i støvlettene. Kom ikke her og si at moteløvene ikke er fornuftige!
Fiktiv selvstendighet
Hver gang jeg tusler i kjølvannet av en av moteindustriens mange disipler, funderer jeg på hvorvidt vedkommende er bevisst sin rolle som konsument. Hva er deres holdning til individets såkalte frihet, og hvordan forholder de seg til såkalte moralister? Vil moteløvene finne seg i å bli fortalt hvordan de skal leve sine liv?
Markedet er genialt. Det skal det ha. Å overbevise folk om at de handler ut fra egen fri vilje mens de i virkeligheten er marionetter med fiktiv autonomitet, er en bragd det bare er å ta av seg hatten for. Enten det er snakk om datalagring, kristenkonservativ moralisme eller fedrekvoter, jamres det fælt om at individets frihet står på spill. Man skal ha seg frabedt å bli styrt. Samtidig blar man gjennom siste instruks fra Jan Thomas & Co. og planlegger neste innkjøp. Frivillig? Selvsagt.
søndag 17. oktober 2010
Rabattens disipler
Lykke er smukt. Noen finner godfølelsen blant familie og venner, andre ved iføre seg ryggsekk og hoppe ut fra fjellhyller. Rusmidler er en kjent og kjær oppskrift, mens det å spare penger åpenbart matcher en god del droger i jakten på den oppløftede sinnsstemning.
En ryddig og god økonomi er ikke ueffent. Det gir en forutsigbar hverdag og trygge rammer, noe de fleste verdsetter. Imidlertid er det en del økonomisk begrunnede handlinger som har fint lite med økonomi å gjøre. Et eller annet sted på veien mot et positivt regnskap sporer mange av. Det hele blir en besettelse.
De fleste har latt seg glede av et prisavslag. Forleden dag var jeg innom butikken for å handle en vinterfrakk, og benyttet anledningen til å kjøpe en trepakning med boxershorts. Det var en utgående modell, fikk jeg vite, og man kunne ta tre og betale for én. Ni boxere for to hundre kroner? Et varp! Jeg har også latt meg sjarmere av et hyggelig prisnivå på utenlandsk jord. Det er stas å kjøpe en pils for €3,50 og en hovedrett for hundrelappen. Nå er ikke ”rabatten” hovedmotivasjonen for turen, snarere et hyggelig tilleggsgode. Når jeg ser tilbake på ferieturene er det heldigvis ikke billig øl som popper opp på minnet.
For andre er imidlertid rabatten en såpass sjarmerende skapning at den skygger for det meste annet. Kanskje husker du ølprisen best fra turen til Praha? (Og fordi ølen var så billig, måtte du naturligvis passe på å drikke mest mulig mens du hadde sjansen...) Da er du nok en av rabattens disipler.
Tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Et knippe eksempler:
Gikk bananas for «gratis» bensin
Kilometerlange køer for gratis bensin
Solgte 27.000 julebrus-flasker på 25 minutter
At bilkjøring kan vekke til live de mer dunkle sider av menneskesinnet, er en kjent sak. De snevre tilbøyeligheter stopper for øvrig ikke ved selve kjøringen. Til tross for god friksjon mot underlaget mister mange bakkekontakten. Å legge ut på tur, gjerne etterfulgt av en time i kø (på tomgang, selvfølgelig) - for å spare 500 kroner - er altså tiltalende for mange. Sannsynligvis vil de alle fleste ha langt mer å hente på økonomisk kjøring. Beklageligvis gir ikke fornuft den samme lykkefølelsen som rabatt. Det personlige utbyttet av billig bensin er ofte langt høyere.
Å gå bananas for å sikre seg masse kalorier i form av julebrus, kan heller ikke sies å fremstå som det mest rasjonelle. Som kjent har vi en befolkning med økende andel overvektige. Man skulle da kanskje tro at hamstring av Toblerone og sukkerdrikke ikke var det lureste. Men, hvilke forsvarsmekanismer kan vi mønstre når vi får sådanne geniale tilbud? Besettelsen tar overhånd. Den frie vilje får et skjær av illusjon over seg.
Mange blir skeptiske hvis en kremmer slår på tråden og legger fram et tilbud; Vi er redde for å bli lurt. Kaloririke lokkevarer trigger ikke den samme skepsisen. Hvorfor ikke? Vi aner et lite paradoks.
Gi bort på Finn: vinn-vinn
I forbindelse med sommerens adresseendring ryddet jeg i boden for å gjøre flyttelasset minst mulig.”Gis bort”-funksjonen på finn.no er effektiv i så måte. At tingene bytter eier framfor å ende opp på gjenvinningsstasjonen er også positivt. I henhold til fornuftskonseptet er det i utgangspunktet lurt å skaffe seg ting gratis. Finn er derfor en arena for god avhending og ditto kjøp. Finn er også en tumleplass for de som har blitt forhekset av grunkenes karisma.
Etter overgang fra stasjonær til bærbar PC ble kontorstolen Moses overflødig. Etter et par år i bruk og et par år på boden, ble Moses priset svært lavt, kr 0,-. Ikke lenge etter at annonsen var lagt ut, ringer det en fyr fra Bjørkelangen. Han var veldig interessert i Moses. Til tross for at jeg i annonsen hadde lagt ved en lenke til ikea.no og det aktuelle produktet (hvor det stod at nypris var kr 349,-), var han overbevist om at dette var en god deal. Fra Bjørkelangen til Hamar er det tolv mil én vei. (Til Ikea på Furuset fem mil.) Jeg antydet til den godt voksne mannen at det var et godt stykke å kjøre til Hamar, og at vinninga kanskje gikk opp i spinninga. Neida - han var klar for Moses. Fyren var såpass på hugget at han ikke hadde ordnet med transport før han ringte. Da det etter hvert viste seg at han ikke kunne hoste opp en bil og jeg sa jeg ville bli kvitt Moses raskt, ble den nye eieren ei dame fra Hamar. Resultat: Fornuft 1 – Idioti 0.
Ti minutter etter at jeg la ut en øltappemaskin på Finn, hadde jeg fått fire tekstmeldinger. Gaven jeg fikk på innflyttingsfesten koster tross alt en tusenlapp ny, men jeg undervurderte uansett begjæret etter øltappemaskiner. Å få noe som er verdt tusen kroner, gratis, gir nok en rus tilsvarende inneholdet i en av tappemaskinens femlitersdunker og vel så det. Den nye og svært fornøyde eier viste seg å være naboen på andre siden av gata. Jeg skyndte meg inn på Finn og deaktiverte annonsen, for å stagge pågangen fra rabattens disipler.
Kortvarig rus uten bakrus?
Hvor går grensen mellom økonomisk klokskap og ren besettelse? En grei start vil kanskje være å erkjenne at de fleste regnskap består av både plusser og minuser. Kjører man til Charlottenberg for å handle flesk, bør man starte med å kalkulere hva bilbruken koster. Men det er den mer enkle varianten av regnskapet. Litt mer komplisert blir øvelsen når den konkrete kostnaden er tilnærmet null og man i et økonomisk perspektiv har gjort et varp. For da er vel alt fryd og gammen?
Forsaker du noe ved å være tilbøyelig til å
1) bli hissig når julebrusen er utsolgt,
2) løpe etter tomme spylevæskekanner for å sikre seg bensin for 1,12 kr/l,
3) sitte i kø over natten for å sikre seg en tank gratis bensin eller
4) kjøre 24 mil for å få en stol verdt 350 kroner?
Det beste i livet er gratis er det noe som heter – noe rabattfanatikerne åpenbart er enige i. Pris er én ting. Verdi er ofte noe helt annet. Hvilken verdi vil du sette på det å være en slave av rabatter og en økonomisk marionett?
Forsaker du noe ved å la Den Gode Rabatt sette premissene for dagen din?
Når det er spørsmål om penger, har alle samme religion.
Per Egil Hegge
PS! Beklager at eksemplene er litt gamle. (Men de er høyst aktuelle.)
En ryddig og god økonomi er ikke ueffent. Det gir en forutsigbar hverdag og trygge rammer, noe de fleste verdsetter. Imidlertid er det en del økonomisk begrunnede handlinger som har fint lite med økonomi å gjøre. Et eller annet sted på veien mot et positivt regnskap sporer mange av. Det hele blir en besettelse.
De fleste har latt seg glede av et prisavslag. Forleden dag var jeg innom butikken for å handle en vinterfrakk, og benyttet anledningen til å kjøpe en trepakning med boxershorts. Det var en utgående modell, fikk jeg vite, og man kunne ta tre og betale for én. Ni boxere for to hundre kroner? Et varp! Jeg har også latt meg sjarmere av et hyggelig prisnivå på utenlandsk jord. Det er stas å kjøpe en pils for €3,50 og en hovedrett for hundrelappen. Nå er ikke ”rabatten” hovedmotivasjonen for turen, snarere et hyggelig tilleggsgode. Når jeg ser tilbake på ferieturene er det heldigvis ikke billig øl som popper opp på minnet.
For andre er imidlertid rabatten en såpass sjarmerende skapning at den skygger for det meste annet. Kanskje husker du ølprisen best fra turen til Praha? (Og fordi ølen var så billig, måtte du naturligvis passe på å drikke mest mulig mens du hadde sjansen...) Da er du nok en av rabattens disipler.
Tilregnelig i gjerningsøyeblikket?
Et knippe eksempler:
Gikk bananas for «gratis» bensin
Kilometerlange køer for gratis bensin
Solgte 27.000 julebrus-flasker på 25 minutter
At bilkjøring kan vekke til live de mer dunkle sider av menneskesinnet, er en kjent sak. De snevre tilbøyeligheter stopper for øvrig ikke ved selve kjøringen. Til tross for god friksjon mot underlaget mister mange bakkekontakten. Å legge ut på tur, gjerne etterfulgt av en time i kø (på tomgang, selvfølgelig) - for å spare 500 kroner - er altså tiltalende for mange. Sannsynligvis vil de alle fleste ha langt mer å hente på økonomisk kjøring. Beklageligvis gir ikke fornuft den samme lykkefølelsen som rabatt. Det personlige utbyttet av billig bensin er ofte langt høyere.
Å gå bananas for å sikre seg masse kalorier i form av julebrus, kan heller ikke sies å fremstå som det mest rasjonelle. Som kjent har vi en befolkning med økende andel overvektige. Man skulle da kanskje tro at hamstring av Toblerone og sukkerdrikke ikke var det lureste. Men, hvilke forsvarsmekanismer kan vi mønstre når vi får sådanne geniale tilbud? Besettelsen tar overhånd. Den frie vilje får et skjær av illusjon over seg.
Mange blir skeptiske hvis en kremmer slår på tråden og legger fram et tilbud; Vi er redde for å bli lurt. Kaloririke lokkevarer trigger ikke den samme skepsisen. Hvorfor ikke? Vi aner et lite paradoks.
Gi bort på Finn: vinn-vinn
I forbindelse med sommerens adresseendring ryddet jeg i boden for å gjøre flyttelasset minst mulig.”Gis bort”-funksjonen på finn.no er effektiv i så måte. At tingene bytter eier framfor å ende opp på gjenvinningsstasjonen er også positivt. I henhold til fornuftskonseptet er det i utgangspunktet lurt å skaffe seg ting gratis. Finn er derfor en arena for god avhending og ditto kjøp. Finn er også en tumleplass for de som har blitt forhekset av grunkenes karisma.
Etter overgang fra stasjonær til bærbar PC ble kontorstolen Moses overflødig. Etter et par år i bruk og et par år på boden, ble Moses priset svært lavt, kr 0,-. Ikke lenge etter at annonsen var lagt ut, ringer det en fyr fra Bjørkelangen. Han var veldig interessert i Moses. Til tross for at jeg i annonsen hadde lagt ved en lenke til ikea.no og det aktuelle produktet (hvor det stod at nypris var kr 349,-), var han overbevist om at dette var en god deal. Fra Bjørkelangen til Hamar er det tolv mil én vei. (Til Ikea på Furuset fem mil.) Jeg antydet til den godt voksne mannen at det var et godt stykke å kjøre til Hamar, og at vinninga kanskje gikk opp i spinninga. Neida - han var klar for Moses. Fyren var såpass på hugget at han ikke hadde ordnet med transport før han ringte. Da det etter hvert viste seg at han ikke kunne hoste opp en bil og jeg sa jeg ville bli kvitt Moses raskt, ble den nye eieren ei dame fra Hamar. Resultat: Fornuft 1 – Idioti 0.
Ti minutter etter at jeg la ut en øltappemaskin på Finn, hadde jeg fått fire tekstmeldinger. Gaven jeg fikk på innflyttingsfesten koster tross alt en tusenlapp ny, men jeg undervurderte uansett begjæret etter øltappemaskiner. Å få noe som er verdt tusen kroner, gratis, gir nok en rus tilsvarende inneholdet i en av tappemaskinens femlitersdunker og vel så det. Den nye og svært fornøyde eier viste seg å være naboen på andre siden av gata. Jeg skyndte meg inn på Finn og deaktiverte annonsen, for å stagge pågangen fra rabattens disipler.
Kortvarig rus uten bakrus?
Hvor går grensen mellom økonomisk klokskap og ren besettelse? En grei start vil kanskje være å erkjenne at de fleste regnskap består av både plusser og minuser. Kjører man til Charlottenberg for å handle flesk, bør man starte med å kalkulere hva bilbruken koster. Men det er den mer enkle varianten av regnskapet. Litt mer komplisert blir øvelsen når den konkrete kostnaden er tilnærmet null og man i et økonomisk perspektiv har gjort et varp. For da er vel alt fryd og gammen?
Forsaker du noe ved å være tilbøyelig til å
1) bli hissig når julebrusen er utsolgt,
2) løpe etter tomme spylevæskekanner for å sikre seg bensin for 1,12 kr/l,
3) sitte i kø over natten for å sikre seg en tank gratis bensin eller
4) kjøre 24 mil for å få en stol verdt 350 kroner?
Det beste i livet er gratis er det noe som heter – noe rabattfanatikerne åpenbart er enige i. Pris er én ting. Verdi er ofte noe helt annet. Hvilken verdi vil du sette på det å være en slave av rabatter og en økonomisk marionett?
Forsaker du noe ved å la Den Gode Rabatt sette premissene for dagen din?
Når det er spørsmål om penger, har alle samme religion.
Per Egil Hegge
PS! Beklager at eksemplene er litt gamle. (Men de er høyst aktuelle.)
torsdag 18. mars 2010
Jobbsøking anno 2010
Det finnes en grense for hvor mange ganger du kan opprette ny brukerkonto og plotte inn personalia og CV før du føler deg som et offer for moderne teknologi.
Nettbaserte rekrutteringsløsninger er nå det vanligste verktøyet for utlysning av stillinger. Teknologien som i utgangspunktet kan gavne både arbeidsgiver og -søker, blir imidlertid misbrukt, og det er jobbsøker som sitter igjen med svarteper. I sin iver etter å følge med i tiden og forvente effektivitet, har mange arbeidsgivere tatt seg såpass til rette at jobbsøking er blitt en strabasiøs øvelse.
Sisyfos
De som har vært gjennom en periode med jobbsøking anno 2010, vet hva jeg mener. Det finnes en grense for hvor mange ganger du kan opprette ny brukerkonto og plotte inn personalia og CV, før du føler deg som et offer for moderne teknologi.
Med mindre søknaden går til en arbeidsgiver du tidligere har søkt til, eller at arbeidsgiver benytter Webcruiter, må du gang på gang finne opp kruttet på ny. Ved ikke å benytte samme e-rekrutteringsløsning har arbeidsgiverne i realiteten gitt jobbsøker rollen som Sisyfos.
Gjenbruk
Utover de bedriftsspesifikke og kommunale/fylkeskommunale løsninger er det to store aktører som skiller seg ut: Easycruit og Webcruiter. Har du søkt en stilling f.eks. i Nav (Easycruit) og deretter ønsker å søke på en stilling i Statens vegvesen (som benytter samme løsning), må du faktisk registrere personalia og CV på ny. Utrolig, men sant – og på ingen måte lett. Hvis du tidligere har søkt jobb f.eks. i Politiet (Webcruiter) og så søker en jobb i Arbeidsdepartementet (også Webcruiter), kan du gjenbruke forrige CV. Å velge en avleggs løsning som Easycruit når man har Webcruiter, er en særdeles dårlig vurdering sett fra jobbsøkers ståsted.
Useriøst
En arbeidsgiver ønsker å finne gode folk – og vice versa. På samme måte som jobbsøker legger flid og ressurser i å fremme sitt kandidatur, bør arbeidsgiver fremstå mest mulig profesjonell. Ved å benytte ikke-gjenbrukbare e-løsninger, utviser man et såpass dårlig skjønn og en manglende respekt for jobbsøker, at det fremstår som relativt useriøst. Skulle jeg som jobbsøker ha lagt listen på samme nivå, ville jeg skrevet ut søknaden på papir, ringt arbeidsgiver og bedt dem hente søknad og CV hjemme hos meg.
Regelverket
Hva offentlige etater angår, så legger Statens personalhåndbok visse føringer for bruk av elektroniske løsninger. Under pkt. 2.3.1.6 «Rekruttering gjennom elektroniske medier», står det blant annet at utlysningen ikke bør gå lenger enn å be om at søknader sendes i elektronisk form, eventuelt oppfordre til dette, og at elektronisk søknad ikke bør være eller fremstå som eneste mulighet. På tross av dette, presiserer mange at bare elektroniske søknader (ikke e-post) vil bli vurdert. De som nøyer seg med å anbefale bruk av e-løsningen, ignorerer e-postalternativet og viser til gammeldags brevpost.
Det er ikke gitt noen sentrale bestemmelser om bruk av spesielle leverandører av rekrutteringsverktøy. Det er opp til hver enkelt virksomhet å vurdere ut fra sine egne behov og ønsker. Her bør Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Kirkedepartementet – som blant annet har ansvaret for IKT-politikk – legger føringer for det offentliges bruk av elektroniske rekrutteringsløsninger. Jeg stiller store spørsmål ved helhetstenkningen, eller den manglende sådan, som ligger til grunn for det teknologiske frislippet jeg her har beskrevet.
Mulige tiltak.
For å få en slutt på dagens urimelige utlysningspraksis, foreslår jeg følgende tiltak:
Benytt bare Webcruiter. Der Easycruit representerer avleggs teknologi, er Webcruiter gjenbrukbar og således til nytte for både arbeidsgiver og -tager.
Benytter du ikke Webcruiter, bør du i det minste gi jobbsøker muligheten til å sende søknad pr. e-post. Hvis du frykter at mange da heller vil benytte e-post, skulle dette tilsi at din e-løsning ikke er særlig brukervennlig.
Egen løsning
Slutt å tro at din organisasjon er så unik at du må ha din egen løsning. Hver ny e-løsning representerer et tilbakeskritt for jobbsøker. Det er lite trolig at din organisasjon er mindre homogen enn jobbsøkerne – som alle kan benytte én og samme løsning.
Departementet og de øvrige arbeidsgiverorganisasjonene bør legge føringer for en brukervennlig IKT-praksis. Dagens situasjon er uholdbar.
Hver gang jeg bes opprette en ny profil og fylle inn data som allerede er registrert i 15 forskjellige CV-databaser, må jeg klype meg selv i armen og se på kalenderen. Jo da, den viser faktisk 2010. Det skulle man ikke tro.
...
Tilbakemeldinger fra Aftenpostens lesere, på aftenposten.no, finner du her.
En stor takk til jobbsøker Morten Sæthre
En notis på regjeringen.no
Samordning rett rundt hjørnet
For jobbsøkere født i går?
Vil hindre at Norge får "is i rubben"
tirsdag 29. desember 2009
Til salgs: Om ikke prinsessen så ihvertfall halve kongeriket.
Alt har en pris
Legger man de daglige kjøpsimpulser til grunn, synes meningen med livet i stor grad å dreie seg om forbruk. Vil man skånes for gjentatte rop fra kremmere, må man rømme langt ut i periferien. Der folk flest ferdes – det offentlige rom – er nemlig i ferd med å bli solgt.
Nylig ble det i Hedmark fylkeskommune diskutert hvorvidt bussene skal brukes som oppslagstavle for virksomheter som til stadighet vil minne oss på å kjøpe sjampo og ringetoner. Saksordføreren var i følge hedmark.org ikke i stand til å forstå hvorfor det var flertall for å si nei til reklame på bussene i Hedmark. Heldigvis er det fortsatt folk i styre og stell som er sitt ansvar som folkevalgt bevisst, og som har en mer moden forståelse av hva det innebærer å forvalte våre felles verdier. Ser man saken i et historisk perspektiv, er det imidlertid grunn til å være pessimistisk. Stadig flyttes grensene.
Reklamen bidrar til å skape et voldsomt kjøpepress og en usunn forbrukskultur som fremmer en materialistisk livsstil og et ressursødeleggende overforbruk. Reklamen er i tillegg beskyldt for å gjennomkommerialisere samfunnet, forsøple offentlige rom og fellesarealer i byer og andre steder, og for å forstyrre kulturuttrykk som filmer på kommersielle TV-kanaler - uten at dette synes å skremme nevneverdig.
Sånn er det bare
Hvilket forhold Hvermannsen har til reklame i det offentlige rom, er jeg litt mer usikker på. At mange vil ha seg frabedt å få postkassa fyllt med søppel og bli oppringt av selgere, er en kjent sak. Men i hvor stor grad overlever problemstillingen å bli flyttet ut fra ens egen eiendom? Er reklame i offentligheten noe som engasjerer?
Eller kanskje har man gitt opp? Reklame i det offentlige rom: Sånn er det jo bare? Noen tar heldigvis til motmæle. Selv om jeg ikke lenger bor i Oslo, har jeg med interesse fulgt stans!no-aksjonen, der formålet er å redusere det kommersielle innslaget i byen. Stans!nos innsats har vist at det nytter å protestere. Det gleder et ”adbuster-hjerte” å se at man klarer å reversere noe av idiotiet.
Samtidig er det trist å se at politikere har et så snevert syn på verdier at de villig vekk selger ut fellesskapet til høystbydende. Hva gjør man neste gang regnskapet viser røde tall og bussene allerede er ambulerende reklameplakater? Da må grensene flyttes på ny. Jeg tviler på at man har full forståelse for dynamikken i dette konseptet. Man må slutte å gi ved dørene og heller lære seg å sette grenser. Har man nådd et stadium der eneste utvei er å selge sjelen sin til kommersielle aktører, bør man kanskje innse at man har spilt fallit.
Nyttige idioter
Vi liker å se på oss selv som selvstendige individer med integritet. Og reklamen – nei den ignorerer vi bare. Den har ingen innvirkning på oss! Samtidig som vi bekymrer oss over stadig økende kjøpepress, kommersielle impulser rettet mot barn og at jula starter alt for tidlig, synes bevisstheten og engasjementet rundt reklame å være moderat.
Samtidig som produsentene har store reklamebudsjetter, er folk villig mer enn villig til å betale for å gå rundt med reklame. Hilfigher over hele ryggtavla. D&G beltespenne. P4-klistremerke på bilen. For ikke å glemme alle som sykler rundt med klubbtrøye à la Thor Hushovds. Når 500 kroner bytter eier og vedkommende som faktisk skal sykle rundt med reklamen er den som betaler, er det noe som skurrer. Nyttige idioter kaller man dem. Det er kanskje ikke så rart at det offentlige rom selges ut, så lenge store deler av befolkningen synes å være bedøvet med det kommersielle serum.
Om grensesetting
Hva bør man forvente av politikerne på dette området?
Hva forsaker man ved å la reklamen okkupere offentligheten?
Hva er for mye reklame? (Finnes det en grense – og i så fall hvor?)
Hvor vil du ikke ha reklame? Og hva begrunner du dette med?
Kommunene har ansvar for å godkjenne reklamen som preger bybildet, og det foreligger ofte planer/retningslinjer. Det er forsåvidt en god start, men noe sier meg at planen ikke er den beste, når du tillater slike innslag i bybildet:
Bildene er fra Grensen i Oslo. Beklager laber bildekvalitet.
Helt til slutt: Idémyldring
Til kremmerne i Hedmark fylkeskommune: Jeg har her lagt ved et par forslag til hvordan bussene kan se ut hvis dere på et senere tidspunkt får gjennomslag for å selge ut enda en bit av offentligheten.
Hvis dere trenger enda mer penger, gjør jeg oppmerksom på at veggflaten på Fylkeshuset er relativt stor. Jeg tipper firmaer som Clear Channel og JCDecaux vil kunne være interessert. Hva med en 200 m2 stor reklamebanner for kattemat? Som medlem av Dyrebeskyttelsen er jeg opptatt av våre dyrs ve og vel. Dette vil med andre ord være et vinn-vinn-opplegg.
Relatert stoff
Okkupasjonen av Oslo
Misforstått Oslo-refs
Reklame i det offentlige rom
Reklamen i det offentlige rom
Om reklame
Legger man de daglige kjøpsimpulser til grunn, synes meningen med livet i stor grad å dreie seg om forbruk. Vil man skånes for gjentatte rop fra kremmere, må man rømme langt ut i periferien. Der folk flest ferdes – det offentlige rom – er nemlig i ferd med å bli solgt.
Nylig ble det i Hedmark fylkeskommune diskutert hvorvidt bussene skal brukes som oppslagstavle for virksomheter som til stadighet vil minne oss på å kjøpe sjampo og ringetoner. Saksordføreren var i følge hedmark.org ikke i stand til å forstå hvorfor det var flertall for å si nei til reklame på bussene i Hedmark. Heldigvis er det fortsatt folk i styre og stell som er sitt ansvar som folkevalgt bevisst, og som har en mer moden forståelse av hva det innebærer å forvalte våre felles verdier. Ser man saken i et historisk perspektiv, er det imidlertid grunn til å være pessimistisk. Stadig flyttes grensene.
Reklamen bidrar til å skape et voldsomt kjøpepress og en usunn forbrukskultur som fremmer en materialistisk livsstil og et ressursødeleggende overforbruk. Reklamen er i tillegg beskyldt for å gjennomkommerialisere samfunnet, forsøple offentlige rom og fellesarealer i byer og andre steder, og for å forstyrre kulturuttrykk som filmer på kommersielle TV-kanaler - uten at dette synes å skremme nevneverdig.
Sånn er det bare
Hvilket forhold Hvermannsen har til reklame i det offentlige rom, er jeg litt mer usikker på. At mange vil ha seg frabedt å få postkassa fyllt med søppel og bli oppringt av selgere, er en kjent sak. Men i hvor stor grad overlever problemstillingen å bli flyttet ut fra ens egen eiendom? Er reklame i offentligheten noe som engasjerer?
Eller kanskje har man gitt opp? Reklame i det offentlige rom: Sånn er det jo bare? Noen tar heldigvis til motmæle. Selv om jeg ikke lenger bor i Oslo, har jeg med interesse fulgt stans!no-aksjonen, der formålet er å redusere det kommersielle innslaget i byen. Stans!nos innsats har vist at det nytter å protestere. Det gleder et ”adbuster-hjerte” å se at man klarer å reversere noe av idiotiet.
Samtidig er det trist å se at politikere har et så snevert syn på verdier at de villig vekk selger ut fellesskapet til høystbydende. Hva gjør man neste gang regnskapet viser røde tall og bussene allerede er ambulerende reklameplakater? Da må grensene flyttes på ny. Jeg tviler på at man har full forståelse for dynamikken i dette konseptet. Man må slutte å gi ved dørene og heller lære seg å sette grenser. Har man nådd et stadium der eneste utvei er å selge sjelen sin til kommersielle aktører, bør man kanskje innse at man har spilt fallit.
Nyttige idioter
Vi liker å se på oss selv som selvstendige individer med integritet. Og reklamen – nei den ignorerer vi bare. Den har ingen innvirkning på oss! Samtidig som vi bekymrer oss over stadig økende kjøpepress, kommersielle impulser rettet mot barn og at jula starter alt for tidlig, synes bevisstheten og engasjementet rundt reklame å være moderat.
Samtidig som produsentene har store reklamebudsjetter, er folk villig mer enn villig til å betale for å gå rundt med reklame. Hilfigher over hele ryggtavla. D&G beltespenne. P4-klistremerke på bilen. For ikke å glemme alle som sykler rundt med klubbtrøye à la Thor Hushovds. Når 500 kroner bytter eier og vedkommende som faktisk skal sykle rundt med reklamen er den som betaler, er det noe som skurrer. Nyttige idioter kaller man dem. Det er kanskje ikke så rart at det offentlige rom selges ut, så lenge store deler av befolkningen synes å være bedøvet med det kommersielle serum.
Om grensesetting
Hva bør man forvente av politikerne på dette området?
Hva forsaker man ved å la reklamen okkupere offentligheten?
Hva er for mye reklame? (Finnes det en grense – og i så fall hvor?)
Hvor vil du ikke ha reklame? Og hva begrunner du dette med?
Kommunene har ansvar for å godkjenne reklamen som preger bybildet, og det foreligger ofte planer/retningslinjer. Det er forsåvidt en god start, men noe sier meg at planen ikke er den beste, når du tillater slike innslag i bybildet:
Bildene er fra Grensen i Oslo. Beklager laber bildekvalitet.
Helt til slutt: Idémyldring
Til kremmerne i Hedmark fylkeskommune: Jeg har her lagt ved et par forslag til hvordan bussene kan se ut hvis dere på et senere tidspunkt får gjennomslag for å selge ut enda en bit av offentligheten.
Hvis dere trenger enda mer penger, gjør jeg oppmerksom på at veggflaten på Fylkeshuset er relativt stor. Jeg tipper firmaer som Clear Channel og JCDecaux vil kunne være interessert. Hva med en 200 m2 stor reklamebanner for kattemat? Som medlem av Dyrebeskyttelsen er jeg opptatt av våre dyrs ve og vel. Dette vil med andre ord være et vinn-vinn-opplegg.
Relatert stoff
Okkupasjonen av Oslo
Misforstått Oslo-refs
Reklame i det offentlige rom
Reklamen i det offentlige rom
Om reklame
Abonner på:
Innlegg (Atom)